– Det kan være diskusjoner om nøyaktig antall rovdyr her i landet, men vi må huske at vi er på et detaljnivå som andre land i verden bare kan drømme om. Det pågår en stor, landsomfattende innsamling og analyse av prøver, og det er mange aktører involvert. Når internasjonale kolleger hører hvor nøyaktig vi kan anslå rovdyrbestandene, så tror de knapt det er sant.

Det sier leder Jonas Kindberg i Rovdata, en uavhengig leverandør av overvåkingsdata og bestandstall på gaupe, jerv, brunbjørn, ulv og kongeørn i Norge. Rovdata er organisert under Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Nøyaktige data er en forutsetning for en forsvarlig forvaltning av rovdyr. Dette er særlig viktig i Norge, som har en aktiv forvaltning av store rovdyr basert på konkrete politiske målsetninger om størrelse på bestandene og sameksistens mellom rovvilt og husdyr og tamrein.

Seniorforsker Øystein Flagstad i Rovdata er en av våre forskere som kjenner bruk av DNA i norsk rovviltforvaltning, og vet hva metoden har gitt av kunnskap. Han har også foredratt og skrevet om dette arbeidet i Rovdata, som vi har fått tillatelse til å gjengi her, med utgangspunkt i Sørlandet. Og det hele begynte så tidlig som i 1992:

Revolusjonen – identifisering av individuelle DNA-profiler 

I 1992 ble det gjort en oppdagelse som skulle revolusjonere mulighetene for å overvåke bestander av sårbare og truede arter. Oppdagelsen ble publisert i det prestisjetunge tidsskriftet Nature, og viste hvordan ny teknologi kunne benyttes til å hente ut DNA-materiale fra bjørneekskrementer. Det nye og oppsiktsvekkende var at man klarte å isolere DNA fra selve bjørnen som hadde lagt fra seg ruka, og at man på denne måten, fra DNA-profilen deres, kunne følge enkeltindivider i bestanden. 

Dette var starten på en rivende utvikling mot en svært anvendelig overvåkingsmetode, som er blitt benyttet for en rekke arter og bestander i alle verdensdeler, fra marine pattedyr i havet til sjeldne og sky arter i avsidesliggende og uveisomme høyfjellsområder som Kaukasus og Himalaya. Metodens grunnleggende prinsipp er like enkelt som det er genialt. En ekskrementprøve samles inn i felt og lagres på forsvarlig vis før man i laboratoriet isolerer DNA fra tarmcellene som følger med når dyret legger fra seg sine etterlatenskaper. Om DNA er av tilstrekkelig god kvalitet, er veien herfra relativt kort til en fiks ferdig DNA-profil. 

Slike DNA-profiler representerer unike ID-koder som kan tilbakeføres til bestemte individer i den eller de bestander som undersøkes (se skjematisk framstilling). Dette gir mulighet til å få flere observasjoner av de samme individene over tid, som så kan brukes til å undersøke en rekke problemstillinger, som antall individer i en bestand og endringer over tid, områdebruk, yngle- eller hekkesuksess, vandringsmønster, innavlsproblematikk, utveksling mellom bestander eller hvorvidt enkelte deler av en arts utbredelsesområde er isolert fra sine artsfrender. Siden denne formen for individbestemmelse gir mulighet til å studere dyrepopulasjoner uten å måtte fange enkeltindivider (for radiomerking) eller endog observere dem, har metoden fått enormt gjennomslag i prosjekter knyttet til bevaring og forvaltning av sårbare eller truede arter. Hår, urin og fjærprøver er også blitt benyttet i tilsvarende undersøkelser. 

Viktig verktøy i rovviltovervåkingen

Denne typen DNA-basert overvåking er etter hvert blitt et viktig verktøy i rovviltovervåkingen i Skandinavia. Siden årtusenskiftet er det blitt gjennomført rutinemessig innsamling og påfølgende DNA-analyser over store deler av utbredelsesområdet til både jerv, ulv og bjørn i Norge og Sverige, og en mer sporadisk innsamling for DNA-kartlegging av gaupe og kongeørn i utvalgte områder. I utgangspunktet handlet det først og fremst som en metode for telling av dyr i rovviltbestandene, men en rekke andre spørsmål er også blitt belyst gjennom disse årene som områdebruk og vandringer, grad av isolasjon mellom delbestander og nabobestander, slektskap mellom individer og ikke minst innavlsproblematikk og kartlegging av genetisk viktige individer. 

Hva har metoden bidratt med for å øke kunnskapen om rovviltet på Sørlandet? For gaupe og kongeørn brukes DNA-analyser i relativt beskjeden grad som overvåkningsverktøy i Skandinavia. For kongeørna på Sørlandet finnes ingen DNA-data, mens det for gaupa ble det gjort en populasjonsgenetisk undersøkelse ved årtusenskiftet. Denne studien konkluderte med at gaupa mest sannsynlig hadde overlevd som ynglende bestand, også på Sørlandet, gjennom mesteparten av perioden med lav bestandsstørrelse i Skandinavia. For de tre andre store; jerv, ulv og bjørn, produseres det store mengder DNA-data i Skandinavia hvert eneste år, som gir et godt grunnlag for å si noe om de individene som ankommer og eventuelt forsøker å etablere seg på Sørlandet. 

Jerven – store leveområder og lange vandringer 

jerv meråker nina viltkamera
Jerv spiser på død sau i Meråker kommune. Foto: http://viltkamera.nina.no/

DNA-analyser har vist at jerven i Sør-Norge består av to genetiske grupper, geografisk fordelt henholdsvis øst og vest for Østerdalen. Etter avskytingen på 1800- og 1900-tallet mente man at jerven kun hadde overlevd i fjellområdene i grensetraktene mellom Nord-Norge og Nord- Sverige. Umiddelbart etter reetableringen i Sør-Norge på 1980- og 90-tallet fantes det imidlertid genetiske varianter (alleler) vest for Østerdalen som ikke fantes i øst. Dette tyder på at en liten restbestand også hadde overlevd i fjellområdene i vest. Fortsatt er det et genetisk skille mellom øst og vest, som tyder på at det har vært relativt begrenset utveksling av individer over dalføret. 

Fra Setesdal via Sirdalsheiene til Hardangervidda 

I Agderfylkene og tilgrensende områder er det ingen fastboende jervestamme, men DNA har vist at enkelte jerver har holdt til på Sørlandet over lengre tid. Best kjent er en hannjerv som patruljerte Sirdalsheiene og omkringliggende områder i bortimot ti år. Han ble første gang registrert fra DNA i 2008 i Eidfjord kommune, men var på plass i Sirdal allerede i 2009. Her levde han på evig jakt etter ei jervetispe å pare seg med. DNA-spor viste at han brukte store deler av Sirdalsheiene med utflukter både sørover til Setesdalsheiene og nordover over Haukelifjell til Hardangervidda. 

Det var på vidda han til slutt endte sitt liv i 2016, da han ble tatt ut på forebyggende skadefelling. Vekta viste knapt 13 kilo, som er relativt beskjedent for en godt voksen hannjerv. Han hadde da også gjennomgått sine prøvelser med ferske skader i hode og nakke, mest sannsynlig etter kamp med en annen jerv. Andre DNA-spor viste hvem den sannsynlige rivalen var. Dette var en jerv som hadde holdt til på Hardangervidda fra 2015, og etter at Sirdalsjerven dro til de evige jaktmarker ble også den nye hannjerven observert patruljerende mellom Hardangervidda via Sirdalsheiene hele veien ned til Setesdalsheiene. Også denne jerven endte sitt liv på vidda, der han ble i april 2018 i Vinje kommune. 

Inspirert av Forrest Gump 

At livet som jerv kan være tøft har vi et annet illustrerende eksempel på fra Sirdalsheiene. Tidlig på vinteren 2007/2008 ble en jerv identifisert fra DNA i Älvdalen i Sverige, nær riksgrensen mot Engerdal kommune. Denne jerven fikk senere tilnavnet Forrest Gump, fra sine lange og hurtige vandringer. Vinteren etter ble han observert i Sirdalsheiene, før han bare en måned senere igjen ble identifisert i Engerdal. Disse DNA-observasjonene kan tyde på at den unge, uerfarne jerven på leting etter et egnet revir hadde støtt på Kongen av Sirdal, og deretter stukket halen mellom beina og vendt tilbake til hjemtraktene. DNA-analysene viste at Forrest Gump etablerte seg og holdt til i Engerdalstraktene i et par år til han siste gang ble registrert på DNA i april 2011. 

Ulven – streiferne på Sørlandet kommer østfra 

ulv flokk jakt snø villmark
Foto: iStock

Dagens skandinaviske ulvebestand er en utløper fra den store sammenhengende bestanden i de vidstrakte skogene i Finland og Russland, knyttet sammen av ulver på vandring. DNA- prøver fra tannmateriale fra museer viser at den skandinaviske ulvebestanden allerede på 1800-tallet i noen grad var isolert fra den finskrussiske. Den genetiske variasjonen minket utover 18- og 1900-tallet, som resultat av avskytingen av arten og en betydelig redusert bestandsstørrelse. Etter at arten ble erklært utryddet i Skandinavia på 60-tallet, med siste kjente yngling i 1964, kom ulven tilbake på 80-tallet med første yngling på Finnskogen i 1983. DNA-analyser viste at begge de to første ulvene hadde opphav fra den finskrussiske nabobestanden i øst. Det første paret produserte flere valpekull, men man dokumenterte også søskenparing i denne flokken siste halvdel av 80-tallet. I denne perioden var det kun denne ene familiegruppa på Finnskogen i hele Skandinavia, og den totale bestanden oversteg aldri 10 individer. Først i 1991, da en utvandrende ungtispe fra denne flokken traff en innvandrende hannulv fra den finsk-russiske bestanden, ble det tilført nytt genmateriale, og nye familiegrupper ble etablert så å si årlig fram mot og inn i det nye årtusenet. 

Ekstrem innavl 

Det skulle nå gå hele 17 år før nye immigranter tilførte sårt tiltrengte nye gener til bestanden. Fram til 2008 kunne derfor samtlige 150 skandinaviske ulver tilbakeføres til disse tre ubeslektede individene, som etter hvert resulterte i et ekstremt høyt innavlsnivå. Innavlsdepresjon, det vil si negative effekter av innavl ble påvist i form av mindre valpekull for sterkt innavlede par. Vinteren 2006/2007 ankom imidlertid to hannulver den ynglende delen av bestanden, hvor de fikk sine første kull i 2008. DNA-analysene viste at også disse to hadde sin opprinnelse i den finskrussiske bestanden. Ytterligere to immigranter, som først etablerte seg i Tornedalen i Nord-Sverige, men senere ble flyttet av svenske myndigheter til Örebros län, har også fått to kull, men ingen av valpene herfra lyktes å etablere seg med partner. Mange av valpene vandret ut av yngleområdet for ulv i Skandinavia og ble tatt ut på skadefelling i både Norge og Sverige, mens andre ble påkjørt under utvandring. 

Hele den skandinaviske ulvebestanden kan derfor i prinsipp spores tilbake til kun fem ubeslektede ulver, og innavlsnivået i bestanden er fortsatt svært høyt, med en gjennomsnittlig slektskapsrelasjon for ynglende par tilsvarende helsøsken. I tillegg til redusert antall valper kan medfødte skavanker som sterilitet og minsket motstand mot sykdom og parasitter være en effekt av innavl som på sikt kan få negative konsekvenser for en isolert ulvebestand. Det er derfor avgjørende for den skandinaviske ulvebestandens overlevelse på sikt at det kommer nye gener inn i bestanden. Forskerne anslår at tilførsel av nye gener fra minimum en ulv hvert 5 år er nok til å opprettholde en tilstrekkelig stor genetisk variasjon og at en bestand på ca. 300 dyr i så fall vil kunne være levedyktig over tid. Med lavere immigrasjonstakt eller uten tilførsel av nye gener, kreves en langt større bestand for langsiktig overlevelse.

Grad av innavl 

Innavlsdepresjon er dokumentert i form av færre valper for sterkt innavlede par. Selvbefruktnig forekommer naturligvis ikke hos ulv, men innavl gjennom mange generasjoner har gitt innavlsnivåer i enkelte par som omenkeltindivider hadde paret seg med seg selv. Illustrasjonen er modifisert fra Liberg et al. 2005 (Biology letters 1, 17-20). 

Streifulvene på Sørlandet 

På Sørlandet har det vært registrert totalt 23 ulver på DNA siden reetableringen av den skandinaviske ulvebestanden i 1983. Den første, Vegårsheiulven «Lars», er den kanskje aller mest kjente. Den ulven er omfattende beskrevet i egen artikkel i boka av Ole Jakob Sørensen. Det var trolig også den ulven som Lars Bergersen fant spor av i desember 1981 på Lista i Farsund, også egen artikkel. DNA-profilen hans viste at han var en finskrussisk immigrant. Men i motsetning til hans to artsfrender som ynglet på Finnskogen i 1983, rakk aldri Vegårsheiulven å finne seg en partner og stifte familie. 

Etter dette skulle det gå ganske nøyaktig 30 år før en ulv igjen ble felt i Vegårshei. Dette skjedde i november 2013 på Hovdefjell i Vegårshei, kun få kilometer fra stedet der den første ulven ble skutt. DNA-profilen viste at denne ulven var barnebarn til en av de to nye immigrantene som kom til Skandinavia vinteren 2006-2007, og at han som ettåring hadde vandret ut fra fødereviret i Dalarnas län, som ligger omtrent 400 kilometer fra fellingsstedet i Vegårshei. Nettopp dette med lange vandringer og føderevir et godt stykke inn i Sverige er et typisk trekk for alle de 17 ulvene som er blitt felt på Sørlandet i perioden 2000-2016. Samtlige er født i Sverige, og gjennomsnittlig avstand i luftlinje til fødereviret er 430 kilometer. Rettlinjet vandring er imidlertid ikke gjennomførbart. Mange av ulvene som har gått til Sørlandet har for eksempel måttet gå rundt Oslofjorden. En ulv gikk sågar fra fødereviret langt øst i Sverige til Skienstraktene før han vendte nordover og etablerte seg i et revir i nord- Østerdalen, der han ble felt i 2008. 

Disse eksemplene illustrerer ulvens enorme vandringskapasitet, og føyer seg inn i et generelt vandringsmønster for skandinavisk ulv. Data fra både radiomerkede ulver og ulver som kun er DNA-identifisert fra ekskrementer eller hår viser at ungulver som forlater sine føderevir har en tendens til å trekke inn mot sentrum av bestanden, der det er tettest med ulv. Om de ikke finner seg egnet revir eller partner der, går de videre, og på den måten vil ulv født langt inn i Sverige av og til ende opp utenfor ulvesonen vest for Glomma, mens noen av disse til slutt ender opp på Sørlandet. 

Bjørnen – hanner som streifer over enorme områder 

brunbjørn bjørn
Foto: Istockphoto

I løpet av de siste 25 årene er det dokumentert forekomst av bjørn på Sørlandet en håndfull ganger i forbindelse med skade på sau. Ingen av disse bjørnene la fra seg DNA-spor i forbindelse med skadetilfellene. Derimot kan DNA-analyser gjennom mange år fortelle om to hannbjørner som har streifet over områder i Sør-Norge på bortimot 50,000 km i perioden 2006 til 2013. 

Den ene av disse to tålmodige streiferne ble første gang registrert på DNA i Rennebu i Sør- Trøndelag sommeren 2006. De påfølgende sju årene ble han identifisert fra DNA en rekke ganger over store deler av Sør-Norge, bl.a. i Vinje og Kviteseid i Telemark fra våren til høsten 2008. Det er all grunn til å anta at det var denne bjørnen som tok sau i Hægebostad og Vest- Telemark sommeren og høsten 2008. Denne bjørnen ble til slutt felt på lisensjakt i september 2013, i Älvdalen nord i Dalarnas län rett over svenskegrensa. Da var han 9 år gammel og veide hele 233 kilo. 

Den andre streiferen ble også første gang registrert på DNA i Trøndelag, nærmere bestemt i Selbu kommune i 2009. De neste tre årene ble også denne hannbjørnen registrert fra DNA over store deler av Sør-Norge, bl.a. i Tokke kommune, nær grensen mot Aust-Agder og Setesdalen. Dette var i 2011, da det var unormalt høye tap av voksne søyer i Agderfylkene. Streiferen gikk i hi i Tokke kommune, der han ble felt når han gikk ut av hiet våren 2012. Da veide den fire år gamle bjørnen, som trolig var svært sulten etter flere måneders vintersøvn, skarve 101 kilo. 

LEGG IGJEN SVAR

Vennligst skriv din kommentar!
Skriv inn navnet ditt her