Det skriver Jan Halvor Vaag Endrerud, miljøpolitisk talsperson i AUF i et innlegg i avisen Driva, sammen med WWF OG NOAH. – Det er på tide at Ap finner tilbake til seg selv, skriver de.

Her kan du lese innlegget, og følge debatten hos Driva.

– Annonse 3 –

Fauna.no gjengir for øvrig innlegget i sin helhet her:

Mens FN erklærer naturkrise og ville dyr er mer sårbare enn noensinne, vil Arbeiderpartiets stortingsgruppe gjøre endringer i naturmangfoldloven som kan føre til brudd med internasjonale naturkonvensjoner. Hvordan skal de forsvare det overfor velgerne?

Arbeiderpartiet har nylig lagt frem et representantforslag i Stortinget om å endre naturmangfoldloven slik at de fire store rovdyrene som alle er truet, skal kunne skytes så fort de er over det såkalte «bestandsmålet». 

Bestandsmål er i biologisk forstand minimumsmål – ment å hjelpe truede arter til å bli livskraftige igjen. Det er slik denne biologiske definisjonen brukes av andre land. Men i Norge er det annerledes: Her har Stortinget satt bestandsmål som er svært lave og dessuten fungerer som «maksimumsmål» – det er villet politikk at ulven skal forbli kritisk truet, og de andre rovdyrene sterkt truet. Det Arbeiderpartiet nå foreslår er å lovfeste at disse «bestandsmålene» kontinuerlig skal være grunn i seg selv til å skyte – så fort ulver i Norge har født 4-6 valpekull et år så skal de kritisk truede dyrene skytes. 

Motivasjonen for Arbeiderpartiets forslag er nettopp å skyte flere rovdyr – selv om en slik politikk er klart i strid med formålet til Bernkonvensjonen om beskyttelse av truede arter, som Norge har undertegnet. Bernkonvensjonens formål er å bevare artene – ikke holde dem på truet nivå. Formålet er å fremme toleranse for å leve sammen med rovdyr – ikke en kontinuerlig intoleranse for rovdyr over et politisk satt bestandsmål.

Bernkonvensjonen ble undertegnet av Norge i 1979, under Arbeiderpartiets Odvar Nordli. Den trådte i kraft i september 1986 – under Arbeiderpartiets Gro Harlem Brundtland. Brundtland sto i bresjen for en ambisiøs stortingsmelding i 1989, hvor naturvern og bevaring av artsmangfold sto sentralt. På 1990-tallet var Arbeiderpartiets miljøvernminister Thorbjørn Berntsen særlig opptatt av å bygge opp bærekraftige rovdyrbestander. Naturmangfoldloven, som blant annet skulle gi viktig vern til truede arter, ble vedtatt i 2009 under Stoltenberg II. Hvordan kan Arbeiderpartiet gå fra en slik historikk med klart fokus på artsvern, og til dagens retorikk hvor viktigheten av å ta vare på truede arter er som blåst bort?

I 2017 oppfordret tidligere miljøminister Berntsen partiet sitt til å ta bedre vare på de truede rovdyrene. «De tøyer lovverket», uttalte han om både Arbeiderpartiet og det politiske Norge generelt – og hadde helt rett. Lagmannsretten har nylig avgjort at ikke bare ble lovverket tøyd i 2017 med vedtaket om å skyte to hele ulveflokker – det ble brutt. Like fullt har politikken mot de truede rovdyrene blitt strammet ytterligere til de siste par årene: Regjeringen har gitt tillatelse til å skyte i ulvesona – hvor ulven egentlig skal ha høy beskyttelse. 

Arbeiderpartiet kunne kritisert regjeringen for å gå over grensen for hva loven tillater. Men isteden har de fulgt Senterpartiet, og legger nå opp til at det skal kunne skytes enda flere rovdyr, slik at Norge risikerer å komme på kant med Bernkonvensjonen. Det er trist for den norske naturen og de ville dyrene. Det er trist for flertallet av Norges befolkning som er opptatt av vern av ulv og andre rovdyr. Det er trist for de mange Arbeiderparti-velgerne som er opptatt av naturvern. Og det er ikke minst trist for Arbeiderpartiet. Det er på tide at partiet finner tilbake til seg selv: Et parti som er opptatt av å bevare naturmangfoldet for fremtiden.

Jan Halvor Vaag Endrerud, miljøpolitisk talsperson i AUF
Siri Martinsen, leder i NOAH – for dyrs rettigheter
Else Hendel, miljøpolitisk leder i WWF