Av Berit Helberg, dyreverner og naturelsker
Norge er virkelig et bakvendtland i visse ting. Der andre land anser et bestandsmål som et minimum å oppnå for en arts overlevelse, tviholder norske myndigheter på at dette tallet skal være et maksimums antall og for guds skyld ikke overstiges. Dette gjelder rovdyr, siden staten tydeligvis er i lomma på jegerstand og beitebønder. Hvilken annen konklusjon kan vi gjøre oss når vi ser den forskjellsbehandlingen to velkjente arter i norsk natur får? Fjellreven kontra ulv…
Ingen kan påstå at regjeringen tar vare på naturen vår, rødlista arter, ulven, ut ifra de forpliktelser vi er pålagt og som egentlig burde være en selvfølge å ta vare på, uten konvensjoner. Man burde ikke trenge en ordlyd i Bernkonvensjonen som sier at rødlista arter skal tas vare på i sitt habitat. Men det må man altså, og likevel brytes dette. Det betyr ingenting hvor mange ulver det måtte være i Russland så lenge de få vi har i Norge har krav på beskyttelse her i landet. For Norge er DERES habitat, de er født her, bor her, de er våre ulver, de er norske.
Det er også skrevet at det skal innhentes DNA fra prøver før ulv drepes, men selv ifølge Miljødirektoratet og statsforvalterne (blant annet i Innlandet), blir dette sjelden gjort. Drept er drept, derfor er de også veldig kjappe med å gi fellingstillatelser når det kommer streifulver over grensa – som kunne ha tilført vår egen ulvestamme viktige gener og dempet faren for innavl.
Ulvene i sonen, de jakter elg. Ikke sauer. De har faktisk ikke gjort noe galt i menneskelig målestokk, men i en elgjegers måling har de sannsynligvis stjålet fra fryseboksen hans og tatt elgen han selv ville ha. Gang denne jegeren med mange, så har du årsaken til at de vil utrydde ulv i det området ulven har fått utdelt hvor den liksom skulle være trygg. Ulvesonen er en vits, men jeg føler ikke trang til å le. Ikke føler jeg trang til å gråte heller, når jeg ser hvordan vernerne må kjempe mot sin egen regjering med loven i hånd for å hindre at lovbrudd igjen skjer i norsk natur. Jeg blir forbanna! Trofejakt er en styggedom, men det skjer i Norge, i ulvesonen. Hvor mye penger er i omløp for at utenlandske våpensvingere kommer hit i håp om å drepe norske ulver?
Når dyrevernere gang på gang må gå rettens vei – og vinner – velger regjeringen å trasse seg til å drepe likevel, snoke seg unna og finne andre måter å drepe ulver på for å få sin barnslige vilje igjennom. Og istedenfor å se hvor feil loven er i forhold til ulv og bestandsmål, forvandler de loven så det blir lettere å drepe dyr.
Vi har ikke lenger voksne folk på Løvebakken. Det har virkelig blitt en sandkasse, regjeringen vår, med Barth Eide i spissen av sandkastinga. Arrogansen han viser i dette er fenomenal, dét skal han ha! Ikke et eneste svar har vernersiden fått etter utallige henvendelser, men ulv skal han drepe, så man kan jo undre seg på hvilken lomme Barth Eide egentlig befinner seg i… For noe må det være når han kan stå og lyve resten av verdenssamfunnet rett opp i ansiktet om viktigheten av å verne natur og røde arter, før han vifter med avtrekksfingeren og godkjenner å drepe rødlista, hardt belasta art i eget land.
Det er ikke vernerne som taper når du vinner, Barth Eide. Det er naturen. Resultatet forrige gang ble til slutt masseslakt med pumpehagle fra helikopter. Er det et naturland verdig? Nei, for du er ikke en verdig minister for et så viktig verv som handler om å ta vare på natur. DET har du i alle fall greid å bevise!
