Økende bestander av nebbhval og vågehval

spekkhogger
Spekkhogger ved Island. Foto: Kjell-Arne Fagerheim | Havforskningsinstituttet

Havforskerne har sett mer nebbhval og vågehval under årets hvaltelling. Det melder Havforskningsinstituttet.

Årets telling har hatt som mål å gi en fullstendig dekning for vågehvalforvaltningen i et område som omfatter Jan Mayen og områdene fra islandsk sokkel til 74 grader nord og 3 grader øst.

Havforskerne har saumfart nesten 3000 nautiske mil. Av dette har de lagt bak seg 2543 nautiske mil med telling av vågehval. Det ble også sett etter stor hval for en strekning på 283 nautiske mil.

Det ble gjort 477 observasjoner av hval til sammen. Av disse var det 222 vågehval, 60 spermhval, 57 finnhval, 42 nebbhval, 31 spekkhoggere, 21 knølhval, 13 blåhval, 7 niser og 6 grindhval, melder Havforskningsinstituttet.

De forskjellige hvalartene finnes i forskjellige deler av toktområdet. Blåhvalen er knyttet til sokkelkantene langs Øst-Grønland og ble observert i den vestlige delen av det undersøkte området. Det ble observert færre knølhval enn i tidligere tokt. De som ble sett, hadde ingen tydelige ansamlinger som man tidligere har sett nord for Island.

Forekomstene av spekkhogger, finnhval og spermhval var omtrent som tidligere, der finnhval er knyttet til sokkelkantene mot Øst-Grønland, og spermhvalen var knyttet til dyphavet sør av Jan Mayen.

Områder vest av Jan Mayen som i tidligere år har vært dekket av fastis og drivis, har nå blitt isfrie og tilgjengelige, og kystfjellene på Øst-Grønland har kommet innen synsvidde.

Mer nebbhval og vågehval
Det var spesielt to funn som er interessante fra årets hvaltelling. Det ene er at forskerne ikke har hatt såpass mange observasjoner av nebbhval tidligere. Disse ble observert spredt over hele telleområdet. Tidligere antagelser har vært at nebbhval stort sett vandrer ut av området tidlig på sommeren, og siden kjernemåneden for hvaltellingene er juli, har forskerne «gått glipp av» disse. En forklaring kan være at endringer i beiteforhold holder nebbhvalen tilbake i området.

Det andre interessante er at forskerne hadde svært mange observasjoner av vågehval. Som tidligere er ansamlingene i tre hovedområder; i Danmarkstredet ved sokkelskråningene mot Øst-Grønland, øst for Island og nord for Jan Mayen. Det var særlig området øst for Island som utmerket seg med svært mange observasjoner.

I forrige surveysyklus (2008-2013) var observasjonsraten for vågehval i Jan Mayen-blokka omtrent halvert i forhold til tidligere. Dette har vært konsistent med en samtidig reduksjon i forekomsten av vågehval på islandsk sokkel til et nivå 10-20 % av tidligere registrert. Det er opplagt at dette må ha sammenheng med større forflytninger av bestanden. Reduksjonen ved Island har ikke blitt reflektert i en økning i Norskehavet, Barentshavet eller Svalbard. Det er derfor gledelig at man nå antagelig har registrert et nivå på vågehvalbestanden i Jan Mayen-sonen som er høyere enn noen gang.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here