– annonse top –

Onsdag 3. mars starter Høyesteretts behandling av WWFs rettssak mot staten om ulveforvaltningen.

Det er lagt opp til at Høyesterett skal bruke seks dager på behandlingen, og har beregnet at den skal være ferdig tirsdag 9. mars.

Presseansvarlig Julie Wentzel Frøland i WWF Verdens naturfond forteller her Fauna sine lesere hvorfor de gikk til sak, hva de vant fram med i dommen fra lagmannsretten, hvorfor de anket og andre punkter de mener er relevant.

– annonse inline –

WWF Verdens naturfond gikk høsten 2017 til søksmål mot staten, ved Klima- og miljødepartementet, fordi de mener at den norske rovdyrforvaltningen strider mot Grunnloven, naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen.

– Ulven er totalfredet og står oppført på norsk Rødliste for truede arter som kritisk truet, med ekstremt høy risiko for å dø ut. Lovverket åpner – slik WWF ser det – bare for noen snevre unntak fra forbudet mot å avlive ulv. Likevel har myndighetene åpnet for omfattende lisensjakt på den hvert år, sier Julie Wentzel Frøland i en redegjørelse til media.

WWF tapte i Oslo tingrett. Ankesaken gikk for Borgarting lagmannsrett i desember 2019, som konkluderte med at felling av ulveflokkene Julussa og Osdalen var ulovlig. WWF kalte dommen en sårt tiltrengt seier for ulven og naturen.

Lagmannsretten slo fast at:

  • det ikke forelå «offentlige interesser av vesentlig betydning» (naturmangfoldloven § 18 c) som tillot uttak av de to ulveflokkene, og at den politisk bestemte målsettingen om at det ikke skal være ulv utenfor ulvesonen ikke er en offentlig interesse i seg selv.
  • staten ikke kan senke terskelen for felling av ulv bare fordi bestandsmålet er nådd.

Staten anket dommen til Høyesterett. Det gjorde også WWF, til tross for at vi vant frem med mye i lagmannsretten. Men dommen behandlet ikke de viktige spørsmålene om naturens rettssikkerhet i et større perspektiv. WWF mener Høyesterett må ta stilling til hvilket ansvar staten har for å ta vare på alle truede arter som hører hjemme i Norge. Vi mister dramatisk mye natur. På verdensbasis har verdens dyrebestander i snitt blitt redusert med to tredjedeler siden 1970, og pilene peker fortsatt skarpt nedover. WWF frykter at måten Norge i dag forvalter ulvene på vil kunne få ringvirkninger for hvordan andre arter og natur forvaltes. Kan staten på lovlig vis holde en art som er kritisk truet på rødlisten nede på kontinuerlig kritisk truet nivå gjennom årlig uttak, for eksempel gjennom jakt?

Hvem er partene?

Det er staten som er WWFs motpart i søksmålet, ikke beitenæringen eller andre interessegrupper. Altfor ofte ser vi at ulvedebatten reduseres ned til en drakamp mellom vern og næring, og staten slipper unna å måtte svare for sitt overordnede ansvar. WWF er helt enig i at beitenæringens interesser må ivaretas, og mener at det er opp til staten å finne løsninger som sikrer at vi har både levedyktige bestander av rovdyr og en livskraftig beitenæring. Derfor er det også staten som bør utfordres i forbindelse med høyesterettssaken – det er de vi mener har brutt loven.

Er ulven norsk eller finsk-russisk?

Et vanlig argument vi hører fra motpartene i denne saken, og som trolig kommer til å komme opp også i debatten rundt Høyesterett, er at Norge ikke har et ansvar for å ta vare på ulven fordi den egentlig ikke er «norsk». Dette argumentet faller på sin egen urimelighet. Dyrearter har ikke noe statsborgerskap. De aller fleste andre artene som lever i norsk natur, som for eksempel elg, hare og lirype, er en del av større eller mer utbredte bestander i Sverige, Finland og Russland.

Vedtaket om utryddelse

Etter at Stortinget vedtok å utrydde ulven i 1845 ble den jaktet på i så stor grad at den i praksis ble utryddet på begynnelsen av 1900-tallet. Det kom imidlertid fortsatt enkelte individer vandrende inn fra Finland og Russland med jevne mellomrom, men alle ble skutt før de klarte å etablere revir og yngle.

– Da den ble fredet i 1971, fikk den igjen mulighet til å etablere seg og yngle igjen og bestanden vokste. Ulvene som er i Norge i dag, er altså akkurat de samme ulvene som alltid har vært her, og de hører naturlig hjemme i norsk natur, sier Frøland i WWF.

Rovviltforliket og bestandsmålet?

– Enkelte påstår at WWF ikke støtter Stortingets rovviltforlik og at vi med denne rettssaken vil at domstolene overstyrer den demokratisk styrte politikken. Det stemmer ikke. Vi støtter opp om rovviltforliket, men mener det fortolkes og håndheves på en måte som strider mot lovverket vårt, og internasjonale forpliktelser som vi har tatt på oss.

WWF mener at rovviltforliket slår fast at vi skal ha både levedyktig bestander av rovvilt og en livskraftig beitenæring. Stortinget vedtok et bestandsmål for ulv på 4 – 6 årlige ynglinger, der 3 av ynglingen skal være helnorske. Det var i utgangspunktet ment som et minimumsmål, slik også resten av verden benytter bestandsmål. Altså, en grense for hva en bestand absolutt ikke må falle under for å sikre dens overlevelse. På grunn av mangeårig politisk press, og harde debatter, har imidlertid Stortinget bestemt at bestandsmålene snarere er maksimumsmål – eller et mål vi skal treffe nøyaktig på. Det er stikk i strid med faglig kunnskap og all annen forvaltningspraksis av truede arter. I Bernkonvensjonen står det tydelig at jakt på en kritisk truet art skal alltid være siste utvei, som kun iverksettes dersom andre tiltak ikke hjelper.

– annonse bottom –
Forrige artikkel– Miljøkriminalitet i statens regi
Neste artikkelVil ta minst 10 år før denne bestanden når målet