– annonse top –

Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) har avgitt en rapport der de råder til drastiske tiltak på Hardangervidda for å bekjempe skrantesyke. Strategien ser ikke ut til å ha endret seg etter den fatale beslutningen om å utrydde villreinen i Nordfjella sone 1, mener Dyrenes rett.

Jenny Rolness, Dyrenes Rett

En beslutning som ble fattet på syltynt grunnlag. Det ble antatt at smitten bare fantes i Nordfjella, og ved å utrydde villreinen i dette området gamblet de på at skrantesyke ville være utryddet fra Norge. Når det høsten 2020 ble funnet en bukk med skrantesyke på Hardangervidda, og DNA profilen tyder på at den ikke kom fra Nordfjella, viser det hvor feilslått nedslaktingen var.    
Det famles i blinde. Man aner ikke når, hvor eller hvordan skrantesyke oppstod i Norge. Man vet ikke om smitten finnes i andre villreinområder, om den kan dukke opp sporadisk hos villrein, eller om den alltid har vært der, uten å påvirke bestandene negativt. 

– annonse inline –

Til tross for all usikkerhet uttaler Bjørnar Ytrehus i VKM at utrydding av villreinen på Hardangervidda kan være rasjonelt. De ser for seg muligheten av å slakte ned rundt 10.000 villrein, en etter en, til den siste villreinen er skutt og Hardangervidda er ødelagt som naturområde og opplevelsesområde, kanskje for all fremtid. For andre virker det utenkelig å utrydde Europas største villreinstamme, en norsk ansvarsart og globalt rødlistet art, etter funn av kun ett dyr med skrantesyke.    

De færreste tror at Mattilsynet og Miljødirektoratet vil gå til dette skrittet. Det tok flere måneder med intens vinterjakt å slakte ned rundt 2000 villrein i Nordfjella. Et mareritt for dyrene og alle som led med dem. Et tilsvarende scenario på Hardangervidda vil ta mye lengre tid, kanskje år. Hvor store lidelser og ressurser skal det koste å slakte ned de ville dyrene i Norge og legge naturen brakk, stykke for stykke, i en blind kamp mot et smittestoff som ingen kan kontrollere?   

Det mest sannsynlige er at myndighetene vil lande på det andre foreslåtte tiltaket – reduksjon av den totale bestanden og minimering av bestanden av voksne bukker. Det betyr like fullt nedslakting, og kan gi en mer langsom og pinefull undergang for villreinen. De voksne bukkene trengs for å grave frem føde for simler og kalver om vinteren og sørge for kalving til normal tid. Et minimum av voksne bukker kan gi større dødelighet om vinteren, som følge av dårligere mattilgang og flere seinfødte kalver. En bestand med små og svake dyr kan føre til at sykdommer og parasitter tar overhånd.   

Vi har ikke råd til å gamble med villreinen. Den er allerede under sterkt press. Utbygging, turistløyper og forstyrrelser på Hardangervidda fører til at villreinen ikke får utnyttet leveområdene, men presses sammen på små områder. Det gir økt smittepress og anses som årsaken til de lave vektene på kalver. I fjor døde omtrent halvparten av kalvene av fotråte. 

Det eneste fornuftige tiltaket som VKM foreslår er å redusere menneskelig ferdsel og gi villreinen større areal å leve på, slik at dyretettheten og sannsynligheten for eksponering av miljøsmitte blir lavere. Vi er midt i en pandemi blant mennesker, der det viktigste tiltaket er å holde avstand. Det må vi gi villreinen mulighet til også. 

Villreinen har overlevd et islagt Europa og store utfordringer gjennom tusener av år. Nå trues den, ikke av sykdom, men av de desperate tiltakene mot sykdommen. Man kan ikke utrydde et smittestoff ved å utrydde arten som er bærer av den. Man kan ikke stenge av naturen og sanere den som et fjøs. Man kan ikke bekjempe sykdom ved å ødelegge strukturen hos villreinen, fjerne viktige dyr i flokken og på den måten slå beina under hele stammen.  

Motorisert vinter- eller vårjakt på slitne villrein, med fare for å spre dyrene, i verste fall jage dem over i den brakklagte sona der selv høydrektige simler kan skytes – vil være galskap og råskap.  Det er ingen smittesituasjon som tilsier at dyrevelferdsloven kan skyves til side.  

Vi må ha håp om at myndighetene vil spille på lag med naturen denne gangen, ikke gå til krig mot den. Vi må ha håp om at det skal være villrein i Norge i fremtiden også, ikke bare i historiebøkene. Villreinen må få den roen de trenger gjennom vårknipa og frem mot kalving. De må få store nok leveområder og ro til å benytte dem. Tiltakene må settes inn mot menneskenes aktiviteter rundt villreinen, ikke mot villreinen.

– annonse bottom –
Forrige artikkel50 helnorske ulver registrert hittil i vinter
Neste artikkelTre plattformer blir mer miljøvennlige