Et stort antall vindkraftverk er nå i drift i Norge, og myndighetenes planer inkluderer bygging av enda flere. Behovet for å samle kunnskap (og døde fugler!) ved anleggene i drift er stort, ikke minst slik at offentligheten får best mulig kunnskap om skadene av vindkraftutbyggingen.

Av Martin Eggen og Kjetil Aa. Solbakken, Norsk ornitologisk forening (NOF)

Som kjent har NOF jobbet mot en rekke av de vindkraftverkene som nå har fått konsesjon. Utgangpunktet for engasjementet har vært nasjonale miljømål og internasjonale forpliktelser, men vi må konstatere at mange vindkraftverk har fått konsesjon til tross for våre vurderinger og andre faglige anbefalinger.

Vindkraftverk er satt opp i hubroens leveområder, i havørnas rike langs kysten og i områder der millioner av trekkfugler passerer hvert år. Alt med viten og vilje. Ofte til tross for kunnskap om naturverdier og konsekvenser. Andre ganger har utbyggingen vært muliggjort av liten kunnskap. Konsekvensen har vært en storstilt naturnedbygging.

– Annonse 3 –

Presset minker ikke nødvendigvis fremover. En ny rapport fra Prosess21, et strategiarbeid for norsk prosessindustri etablert av Nærings- og fiskeridepartementet, antyder en utbygging av 56 TWh ny kraftproduksjon frem mot 2050. Horisonten kan med andre ord bli full av vindturbiner, dersom det er denne veien politierne velger å gå.  

Miljødirektoratet påpeker enorm kunnskapsmangel

Miljødirektoratet skal sørge for at målet om å hindre tap av naturmangfold oppnås, men det er en vanskelig oppgave dersom man ikke besitter riktig kunnskap. I Miljødirektoratets rapport M-1307 Faggrunnlag – Fugl. Underlagsdokument til nasjonal ramme for vindkraft oppsummeres kunnskapsmangler, og det påpekes at vi mangler kvalitativt gode oppfølgende studier ved nesten samtlige vindkraftverk som er etablert her til lands. Manglende kunnskap om fugletrekk og ulike enkeltarters respons på vindkraftverkene, inkludert fragmentering av leveområder og arealbeslag, trekkes også frem. 

I motsetning til tidligere har man nå unike muligheter til å innhente informasjon, selv om manglende kunnskap forut for utbyggingene i mange tilfeller setter begrensninger dersom man ønsker å se forskjellene før og etter utbygging. Det er kun ved Smøla man så langt har gjort etterundersøkelser av et visst omfang og kvalitet. Her har fugledøden vært stor, og tapene inkluderer over 100 havørner. NOF var blant dem som med presisjon forutså konsekvensene på Smøla, og vi klaget utbyggingen inn for Bernkonvensjonen. Etterhvert som også døde ørner og andre fugler oppdages, ofte ved tilfeldigheter, ved andre vindkraftverk, begynner vi å se omfanget av et enda større problem. 

Har bygd vindkraft for å innhente erfaringer

Det er kun utbyggerne som tjener på manglende kunnskapsinnhenting og sammenstilling. I flere av tilfellene har bygging av vindkraftverk blitt legitimert med behovet for kunnskapsinnhenting, bl.a. på Smøla. I noen områder har man hatt en del kunnskap om fugleforekomster før utbyggingen. Et slikt område er Høg-Jæren. Da NVE ga konsesjon til flere av vindkraftverkene i Rogaland ble det fra deres side argumentert med at en utbygging ville gi mulighet for å innhente mer kunnskap om virkningen av vindkraftutbygging på hubro i området. Begrensede etterundersøkelser, bl.a. fra Sørmarkfjellet i Trøndelag, indikerer effekter på hubroens arealbruk som følge av vindkraftutbygging. Kunnskap om hvilke følger vindkraftverkene i Norge får på fuglebestandene, også når det gjelder unnvikelse og nedgang i bestander, må på bordet. For det er slettes ikke bare gjennom kollisjoner og direkte død fuglene påvirkes. 

Energimyndighetene med stor makt over natur

At man i fremtiden legger opp til større involvering fra Miljødirektoratet rundt utredningskrav, er bra. Samtidig er det helt opplagt at miljømyndighetene selv må ta aktive grep for å fremskaffe kunnskap som ikke nødvendigvis er knyttet til fremtidige enkeltprosjekt, der NVE til syvende og sist har det siste ordet. 

Miljøorganisasjonene frontet et helt sentralt krav til et nytt konsesjonsregime for vindkraft, og det var at miljøforvaltningen, både Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet, ble tilgodesett reell makt. Slik ble det ikke. Andre sektorer med helt andre prioriteringer enn miljøhensyn styrer i realiteten norsk miljøpolitikk, og ansvaret er pulverisert. Effekten av at kommunene skal ha et avgjørende ord med i laget når vindkraftverk skal plasseres, er usikker. NVE har satt krav til etterundersøkelser ved enkelte vindkraftverk. Men, tross alt, ligger det overordnede ansvaret under miljøforvaltningen. NOF har derfor valgt å sende et brev med noen konkrete spørsmål til Miljødirektoratet.