Av Katrin Vels, jurist i NOAH – for dyrs rettigheter

– Annonse 3 –

Dyr tas livet av i mange sammenhenger i vårt samfunn, men ulovlige drap av dyr er grove lovbrudd som bør slås ned på. Og motivet for ugjerningen teller. Det må også rettsvesenet ta innover seg.

Nylig meldte media om en mann som i 2018 drepte sine to dyr – kanin og katt – med jernrør. Mannen skal møte i Heggen og Frøland tingrett i august. NOAH håper at både statsadvokaten og tingretten vil se på de begåtte forbrytelsene med alvor, og at det gis en straff som har preventiv signaleffekt.

Selv om det dessverre ikke er straffbart å avlive sine dyr etter dyrevelferdsloven, er det straffbart å utsette dyr for unødige lidelser og påkjenninger. Prøver man selv å ta livet av dyr er risikoen stor for å begå lovbrudd – og det å drepe dyr med jernrør er grovt lovbrudd.

Rettssystemet har likevel i noen saker en bekymringsverdig holdning til drap av dyr: I 2019 idømte Høyesterett en mann til fengsel i 45 dager for å ha avlivet to katter ved å knekke nakken på dem med hendene, for så å henge dem opp i et rep og brenne dem i ovnen. Ifølge mannen gjorde han dette for å hevne seg på sin ekskone. Høyesterett kom imidlertid til at lidelsene kattene ble påført ikke var «vesentlige», og at lovbruddet dermed ikke var grovt. Heller ikke vurderte retten motivet for dreping som relevant. 

For det første hadde Høyesterett et åpenbart forvridd syn på dyrs lidelse ved å bagatellisere nakkeknekking på et dyr som katt. For de som ikke vet det; dette er svært smertefullt og dyret dør i panikk. Men motiv for dreping er også svært relevant siden det ofte bestemmer hvordan dyret er blitt håndtert før og ved avliving. Dersom en person er motivert av hat og vilje til å skade dyret, blir også behandlingen av dyr ofte grusom. Det bør være skjerpende at motivet er å handle ondt mot et dyr, eller “straffe” et menneske ved å bruke onde handlinger mot dyr som middel.

Domstolene har tidligere år vurdert hvorvidt handlemåten ved grove brudd på dyrevelferdsloven gjenspeiler «helt uakseptable holdninger» til dyr, og «totalt manglende respekt for dyrs verdighet», og tatt disse momentene med som vesentlig skjerpende i straffutmåling. NOAH håper at Høyesterettsdommen fra 2019 sees på som et «unntak» i norsk rettspraksis siden den unnlater å gjenspeile den alminnelige rettsoppfatningen om behandling av dyr.

Det er trolig store mørketall av familiedyr som ikke ønskes mer, avlives på ulovlige måter – tilfeller som aldri oppdages. Dette er nettopp grunnen til at det bør ilegges strenge straffer i saker hvor det oppdages at dyr er blitt avlivet på ulovlig måte. Risikoen for å bli tatt er lav, men desto alvorligere bør de rettslige konsekvensene være når brudd på loven avdekkes, med tanke på allmennpreventive hensyn.

Dyrevelferdsloven fra 2010 var forankret ikke kun i betydelig utvikling i kunnskapen om dyrs evner og behov, men også høyere etiske mål for hvordan vi ønsker at dyr skal behandles i samfunnet. NOAH mener dyremishandling og dens straffverdighet  ikke bør sees isolert fra dyrevelferdslovens formål. Selv om dyrevelferdsloven beklageligvis ikke beskytter dyr fra å bli fratatt livet sitt, kan dette ikke brukes til å svekke rettsvern for våre medskapninger mot tortur, mishandling og respektløs behandling.